anne kari berg

Intervju med Trine Folmoe

Hun maler sensuelle bilder og dyrker det store format. Men hadde Trine Folmoe vært mann, ville du muligens stilt spørsmål ved motivvalget.

-Å male er å leve

-Hadde jeg vært mann, ville man kalt meg en gammel gris. Fordi jeg er kvinne, kan jeg male slik.

Trine Folmoe peker på et stort bilde som står inntil veggen. Det forestiller en kvinne i vennskapelig samvær med noen vellystige menn med vinløv i håret. Hun har malt et bakkanal, og kvinnen bærer hennes egne ansiktstrekk. Livsglede og sensualisme er definitivt til stede i bildene hennes. Hun maler gjerne frodige kvinne i erotisk ladete situasjoner. Og ofte maler hun altså seg selv inn i bildet.

-Jeg trekkes mot det sensuelle og frodige. I perioder har jeg arbeidet med andre motivkretser, som mor og barn og kjærligheten mellom mann og kvinne. Nå er jeg et annet sted.

-Hva betyr kunsten for deg?

-Den er en veldig stor del av meg. Å male er å leve. Det er dette jeg kan, og det er gjennom maleriet jeg uttrykker meg.

Arbeidsdisiplin
-Du ble elev hos Odd Nerdrum da du var nitten år. Hva var det viktigste du lærte av ham?

-Hvordan man maler volumer mot flaten. Når man maler en kropp, skal den fremstå tredimensjonal. Han lærte meg å bli bevisst på kropper og å omtolke størrelsesforholdet i bildene.

-Som El Greco kanskje?

-Ja, for eksempel. I mine bilder kan du også se at proporsjonene er fortegnet i forhold ti l virkeligheten. Jeg synes det fungerer, at det gir liv til bildet.

-Hva med arbeidsdisiplin, lærte du det?

-Ja, selvfølgelig.

Malerisk atelier
Trine Folmoe har satt seg godt til rette i skinnsofaen i atelieret hun har i sin store gamle leilighet på Sankt Hanshaugen i Oslo. En grå katt smyger seg over gulvet og begynner å leke med noe sammenkrøllet papir. Kunstneren og hennes to barn på åtte og elleve år deler hus med tre katter.

Dempet vinterlys kommer inn gjennom de høye vinduene. På et malingflekkete arbeidsbord står pensler og malingtuber sammen med glass med tørrpigmenter – Trine river mange av fargene selv. Her er stabler med bøker, noen eksotiske klesplagg og den vakre, lille luen hun selv bar en gang da hun sto modell for Odd Nerdrums bilde Isola.

-Jeg elsker vakre ting. Enn antikk jakke fra Kina i utsøkte gulnyanser var så vakker at jeg måtte kjøpe den. Jeg har kledt flere av mine modeller i den jakken.

Et annet klenodium er en hjelm i bronse, som Trine regner med å få bruk for i bildene sine. En utstoppet svane har også funnet veien til atelieret.

–Den lå død ute i naturen før den ble stoppet ut, forklarer hun og understreker at hun aldri ville finne på å ta livet av et dyr for å stoppe det ut.

Hun legger lattermild til: -Men jeg hadde en kanin en gang som kunne blitt en nydelig lue. Ha ha. Neida, jeg fleiper.

-Hva bruker du svanen til?

-Den er modell når jeg maler svaner. Eller engler.

Stort format
Trine Folmoe maler helst store bilder, fra kvadratmeteren og oppover.

-For meg har det alltid vært det store formatet. Det er flott og monumentalt. Det pirrer og gir gjenklang. Det blir nesten som å temme et stort dyr.

Hun tar et øyeblikks pause, lytter til det hun nettopp sa, før hun fortsetter: -Bildet blir på en måte enda mer virkelig når jeg maler skikkelsene nesten legemsstore. Når jeg kommer inn i atelieret om kvelden og ser bildene i halvmørket, er det nesten som om menneskene er levende – og jeg kan forsvinne inn til dem.

Kvinne
-Hvordan opplevde du å være kvinne blant mange menn som sto frem som klassisk figurative malere på begynnelsen av nittenåttitallet?

-Det var ikke noe problem. Jeg husker bare en gang jeg følte meg diskriminert. Jeg var et par og tyve år og deltok på en kollektivutstilling sammen med andre figurative malere. Det kom en mann og ville kjøpe et av mine bilder. Han ba om å få et par tusen i avslag. Begrunnelsen var at det var malt av en kvinne og kanskje ikke kom til å stige så mye i verdi.

-Hvordan reagerte du på det?

-Jeg syntes jo det var litt rart. Samtidig ville jeg jo svært gjerne selge. Så jeg sa ja. Hadde det vært i dag, ville jeg sikkert sagt hva jeg mente. Men den gangen var jeg så ung og usikker.

Trine forteller at det omtalte bildet i dag er verdt seks ganger så mye som da det ble kjøpt.

-Hva synes du om at noen kjøper bilder av deg for å investere?

-Det er jo smigrende. Det betyr at noen har tro på en. Men det er vel så viktig for meg at de liker bildet. De er litt trist hvis et bilde havner i et bankhvelv.

Munch
-Du har aldri tvilt på at du skulle bli kunstner?

-Sjelden, sier Trine. Det viser seg at den dyrekjære kunstneren faktisk drømte om å bli dyrlege da hun var liten. Men gleden ved å lage bilder var enda større.

-Jeg elsket å tegne. Min søster tok meg med i Munch-museet. Det var min første kunstopplevelse. Som elleveåring var jeg fast bestemt på at jeg ville gå i lære hos en kunstner og bli kunstmaler.

To år senere begynte hun å male hos kunstneren og forfatteren Kristin Søhoel. Deretter fulgte Oslo Tegne og Maleskole, før hun ble elev hos Nerdrum og deretter tatt opp som student ved Statens Kunstakademi. Debuten var på Høstutstillingen i 1988 med maleriet Symfoni, som forestiller fem kvinner i en sirkel, med armene i hverandre.

-Jeg er glad i det bildet. Ikke spør hva jeg vil si med det.

-Kunne du malt det i dag?

-Skulle jeg malt det nå, ville jeg sannsynligvis ha gjort meg mer flid med detaljene. Jeg arbeider også mer med fargene og valørene enn jeg gjorde den gangen.

Bare det blir tørt
Trine Folmoe arbeider med flere malerier av gangen. Bildet av bakkanalet er nesten ferdig. Det skal leveres på stipendutstillingen, bare det blir tørt i tide. De andre store maleriene skal til Beitohallen, et senter for klassisk fugurativ kunst som åpnet på Beitostølen rett før årsskiftet. Et av maleriene som står langs veggen begynte hun på for tre – fire år siden. Det forestiller en ung kvinne – Trine selv – med en hest.

–Jeg startet på dette i en litt trist periode av livet. Nå har jeg tatt det frem igjen.

-Er det ikke ferdig?

-Jeg vil gjerne arbeide mer med hesten. Det er slik jeg gjør det. Jeg maler et bilde og setter det bort en stund. Siden ser jeg kanskje hva som må gjøres. Noen sier de synes bildet fungerer når det er litt uferdig og skisseaktig. Slik ser ikke jeg det. Jeg vil gjerne male hesten slik at du føler den og kjenner lukten. Caravaggio har malt en legemsstor hest på et bilde i Sta. Maria del Poppolokirken i Roma. Den hesten er ubeskrivelig og har blitt et ideal for meg. Derfor er jeg også litt redd for å male mitt hestebilde ferdig.

Blyantskisse
-Er arbeidsvegring et ukjent begrep?

-De fleste kunstnere har vel mer eller mindre lyst i perioder. Men jeg går til maleriet hver morgen og maler hele dagen. Jeg planlegger bildet nokså detaljert først. Starter gjerne med en blyantskisse før jeg skisserer opp motivet på lerretet med kull.

-Maler du figurene eller bakgrunnen først?

-Jeg begynner med figurene. Maler litt på dem før jeg går i gang med bakgrunnen og mellomromsformene. Jeg arbeider mye på helheten før jeg maler detaljene.

Kvinnelige forbilder
Kunstneren setter Rembrandt svært høyt. –Han er den største for meg, ved siden av Tizian og Caravaggio. Jeg prøver å få sett kunst av de gamle mestrene minst to ganger i året. Nå ser jeg frem til en Tizianutstilling som kommer til Venezia på ettervinteren. Han er en maler jeg aldri blir ferdig med. De beste bildene malte han da han var svært gammel. Jeg gripes stadig av måten han arbeidet med fargene og lasurene.

-Har du ingen kvinnelige forbilder?

-Jo da. Det er mange jeg setter høyt, i spennet fra Käthe Kollwitz til Tamara de Lempicka. Jeg må heller ikke glemme Maria Cassat. Hennes bilder av barn er så inderlige.

Om det er forskjell på mannlige og kvinnelige malere? Jeg vil ikke si det, og jeg tror ikke det er mulig å si at det er malt av en mann eller kvinne når du ser et bilde. Det måtte i så fall være at mange kunstnere velger motiver knyttet til eget liv. I den sammenhengen er det ikke unaturlig at kvinnelige malere kan være opptatt av mor-barn-motivet.

-Du har selv malt mange selvportretter – gjerne med gylne lokker og skjelmsk ansiktsuttrykk. Hvordan oppleves det da å bli eldre?

-Ungdommen er over, og det kan jo kjennes vemodig. Men se på Rembrandt. De aller flotteste sevportrettene malte han som gammel.

Trine ler. –Jeg kan jo trøste meg med det. At jeg kanskje kan male mer interessante selvportretter etter hvert som jeg blir eldre.