anne kari berg

Rune Johansen hjemme

”Brenn skjiten,” var det noen som sa om familien Johansens gammelfjøs på Engeløya i Nordland. Rune Johansen vurderer å søke offentlige midler for å sette det i stand.

-Nei, nu får du komme inn. Er du kaffetørst?

Jeg står på trappa utenfor et okerfarget nordlandshus fra midten av 1800-tallet. Det har utsikt mot struttende geiterams, og bakenfor hele Lofotveggen. I døra står fotografen som har sørget for å gjøre Gammelfjøset kjent, dèt og stua til tante Sigrid med heklet teppe over stolryggen, båthuset til onkel Leif med alt han samler på - samt noen dusin hjemlengtende norskamerikanere med vikingskip på skjenken og stabbur i hagen. For bare å nevne noe av det kunstneren og fotografen har tatt bilde av de siste årene.

Mens Rune Johansen setter frem kopper og melk på terrassen, nyter jeg utsikten. Ennå vet jeg ikke at Norge faktisk i en lengre periode ble styrt fra denne naturskjønne avkroken i Steigen kommune i Nordland. Det får jeg vite når klokka går mot midnatt og Rune Johansen tar meg med på en sightseeing litt utenom det vanlige. Men først skal vi gjennom utallige kopper med sterk kaffe.

Han Rune i Bø
Det var ikke vanskelig å finne Engeløya som er Rune Johansens favorittsted, der han både har slekt, venner og modeller. Ved Hamsuns Hamarøy tok jeg av fra E6 og kjørte mot kysten. En lang tunnel og to bruer senere var jeg på den frodige fjellete øya.

-Ska dokker til han Rune, spurte Jarl på hotellet som en gang var øyas gamlehjem. –Da tar dokker bare til høyre og kjører ei mil til dokker kommer til Bø. Det er et gult hus.

Og ganske riktig. Etter en knapp mil fikk jeg øye på et okerfarget hus som skinte av ny maling. Rune Johansen kjøpte det i 2001.

”Hvis du flytter til Bø, blir du han Rune i Bø,” sa tante Sigrid da han ymtet frempå om å bosette seg på stedet. Runes farfars gammelonkel gikk bare under navnet Andreas i Bø, til tross for at han en stor del av livet bodde i Oslo der han jobbet som fotograf og møbelsnekker. I entreen til Rune Johansen henger det et portrett av ham.

–Ho tante Margot brukte å si at æ slekta på han Andreas i Bø, sier Rune og skjenker kaffe.

Bilder

-No skal du sjå, sier Rune og tar frem en bunke med sine egne bilder.

Noen har jeg sett før. De fleste er nye. Mange av dem viser deler av fjellformasjonene på Steigen, både den som kalles Prestkona og den som heter Mjeldberget og ligner en heks med spiss nese og hake samt et stort rundt fjell som ser ut som en forsteinet elefant.

På spørsmål om han er i gang med nye prosjekter, svarer Rune Johansen at han har flere ting på gang. Blant annet ønsker han å dokumentere sjøens folk.

-Da jeg var liten var sjømennene helter og ambassadører for Norge. Slik er det jo ikke lenger. Jeg ønsker å fortelle historien deres. Spør meg ikke hvordan eller når jeg blir ferdig. Jeg jobber også med noen gamle bilder fra øya her. Det er viktig å ta vare på det som var. Til neste år skal jeg stille ut på Lillehammer Kunstmuseum.

Analogt kamera
-Hemmeligheten bak bildene mine? Æ tar nu bilder av det som rører meg. Æ stiller mæ opp. Setter kamera på lukkertid 1/15 og blenderåpning 8. Så fyrer æ løs. Ikke digitalt. Æ bruke det analoge Hasselbladkameraet som æ kjøpte brukt da æ fikk mitt første fotostipend i 1990.

Han slo igjennom, som det heter, på nitten nittitallet. Etter at fotografkompisen Per Heimly trykket noen av bildene i sitt magasin Fjords, løsnet det. Men først i 2001 syntes Rune Johansen at det gikk så bra at han våget å si opp jobben som planlegger i Telenor.

Han får stadig brev fra folk som har sett bildene hans i de hittil fire bøkene som er gitt ut på Press forlag.

-Mange liker det æ gjør, ja, sier Rune. Han har blant annet fått brev fra kristne som mener å finne et religiøst budskap i bildet han i fjor tok på prærien av en kirke som ser ut til å lette fra jorda.

–Æ e nu ikke kristen akkurat. Men når man drar på årene forandrer man nu syn på mangt. Æ skal ikkje utelukk’ at det fins en høyere makt. Se på alt det vakre. Fjellan, blomstene, fugler og kyr. Det må jo være noen som har skapt alt sammen.

Blikket
På en hylle har han pokaler fra diverse fotokonkurranser han deltok i som unggutt. Allerede da var han en kløpper i kamerabruk.

Det er blikket som skiller ham fra andre dyktige fotografer. Han ser motivet og tviler ikke et sekund på komposisjonen. Et av hans mest kjente bilder heter Gammelfjøsen. Et gammelt fjøs på familiens gård. Det har fått stå i fred med sine hundrevis av lukkede kasser, rustne spann, spiker, nøkler, skrutrekkere, fiskesaker og flaskekorker fra brus- og ølflaskenes barndom - pluss mye annet. Rune Johansen så skjønnheten i alt som gjennom årene var blitt tatt vare på og gitt en plass. Nå skal han ta meg med for å se Gammelfjøset in real life.

Sightseeing på øya

Vi tar den gamle Peugoten til Rune. Mens vi kjører langs den smale grusveien, forteller han om hjemstedet. Vi må på ingen måte tro at Engeløya er en hvilken som helst avkrok - i en periode på 1100-tallet ble faktisk Norge styrt herfra. Og lagmannen for Hålogaland hadde sitt sete på Engeløya fra 1000-tallet til langt ut på 1700-tallet.

-Noen unger fikk i stiloppgave å skrive om fortiden. En guttunge skrev at vikingene satt ytterst på Hagbartodden og drakk kakao. Han leste opp stilen for faren som slo i bordet. ”Ka farsken,” sa han, ”det e nu bærre tull. Du kan da skjønne at vikingan hadde ikkje kakao – de hadde vel knapt nok kaffe!”

Rune flirer. –Jo da. Det er en sann historie.

Tettheten av gravhauger og fortidsminnesmerker er stor. Også under andre verdenskrig var Engeløya viktig med sin strategiske beliggenhet mot Lofoten, og restene av tyskernes festningsverk har fått status som fortidsminnesmerke…

Han tar oss med til Brygga med den store sjøbua til onkel Leif, som er ett av favorittmotivene. En gang i fjern fortid var det dampskipsanløp og venterom på brygga. Nå hersker støvet. Slik er det også i Gammelfjøset der Rune velvillig poserer for fotografering. Bygningen står på myrjord og fjøset blir stadig mer skakt. Før i tiden pleide onkel Leif daglig å tråkke bunnen hard. Nå er han gammel og fjøset brukes omtrent ikke. Far til Rune Johansen, som har overtatt gården, har sagt at de kan brenne hele skjiten.

-Men æ tenke nu at dette er noe som har verdi for ettertida. Æ vil søke om støtte til å sette den i stand som et minne. Det viser jo hva folk har holdt på med. Bestefar satt og trakk ut spikere fra planker og rettet dem ut. De er her – i en av alle disse boksene.

Interiør
Tilbake i huset og en ny omgang kaffe i det blå kjøkkenet. Han har Märtha på veggen, men ikke kong Olav. I hjørnet står en benk som Rune kaller latmannsbenken. Der legger han seg etter middag.

-Æ har mye fritid. Det er nu godt at man ikke drikker.

Huset er renovert, men vinduene er i gammel stil. Rune forteller han måtte velge mellom å tilbakeføre huset til det opprinnelige og å pusse opp etter egen smak. Han valgte det siste.

Kjøkkenet er blått og hvitt, mens stua har trepanel på veggene og delvis er møblert med femtitallsmøbler som Rune Johansen har arvet. I stua befinner det seg også en anselig samling med nips av den typen man kan finne i interiørbildene hans.

På tampen spør jeg om han er veldig opptatt av stil og interiør. Han flirer.

-Ka farsken! Om æ e opptatt av interiør? Det e jo det æ leve av.