anne kari berg

Sytti pluss og sulten på livet - Astrid Nøkleby Heiberg

Hun var midtveis mellom førti og femti da hun ble politiker og godt over seksti da hun takket ja til å bli president i verdens største frivillige organisasjon. For Astrid Nøkleby Heiberg har det å bli eldre vært en gedigen karriereopptur.

Astrid Nøklebye Heiberg

-Kom inn, så hyggelig…

Håndtrykket er fast, smilet oppriktig, selv om hun har vært nedringt av journalister etter at hun kom med boken Endring og Undring Jakten på alderdommen.

-Det virker som jeg har truffet noe med boken. Den er blitt en bestselger, sier Heiberg, hun hadde visst ikke direkte forventet dèt av sin bok, som handler litt om henne selv, litt om politikk og mye om å bli gammel. Og selv om det er blitt en del mas og styr er hun selvfølgelig først og fremst glad for all oppmerksomheten.

-Hvor vil du sitte? Skal vi ta bildene først?

Hun tar meg med ut i hagen der dyprød villvin slynger seg over murveggen.

-Om jeg er et hagemenneske? Ser det slik ut? Mitt største verk i denne hagen har vært å lage en bane for boule, slik man spiller i Frankrike. Men den sanddekkete boulebanen er først og fremst blitt et populært toalett for nabolagets katter…

Hun ler. Det slår meg at Astrid Nøkleby Heiberg er et grunnleggende positivt menneske. Da hun var politiker ble hun da også ofte karakterisert med adjektiver man ikke vanligvis forbinder med politikere, som høflig og ærlig. Hun havnet sjelden eller aldri i de verbale katteslagsmål som mange av hennes kolleger fra hele fargespekteret av politiske partier stadig barket sammen i.

Yngre menn
Heiberg hopper ubesværet opp på en mur. Iført jeans og smårutete skjorte virker hun svært så ungdommelig.

Ansiktet er usminket under en kledelig grå lugg. Hun ser i grunnen ut som hun gjorde tidlig på åttitallet da hun for alvor ble en offentlig person. Men stilen er atskillig mer avslappet enn den gangen hun tilhørte makteliten og antrekket var formell drakt.

Etter en kort utendørs fotosession går vi inn i leiligheten der hun har bodd de siste atten årene med sin livsledsager, Arvid Heiberg. Han er lege som henne – de traff hverandre under studietiden. Men mens hun med sin store interesse for mennesker valgte å spesialisere seg i psykiatri, ble han indremedisiner og genetiker.

-Han er yngre enn meg. Og jeg vil absolutt anbefale medsøstre å holde seg med yngre menn. Så er det mindre risiko for å bli tidlig enke eller sykepleier for sin gamle mann.

-Er han mye yngre?

Igjen denne lyse latteren. Noe barnerov kan man ikke akkurat snakke om, mannen er ett år yngre enn henne. - Om ett år blir han pensjonist, han også. Han har fått hjemmekontor i en spisestue, det er en smart løsning, kom og se…

Hun viser vei inn i en av flere stuer. Langs veggene er det skap fra gulv til tak med skyvedører, der man bare kan stappe inn papirene, og vips er det klart for den store middagen. I værelset ved siden av har hun selv kontorplass ved et vindu med utsikt over høstlig rødmende løvtrær.

Tabu
-Hvorfor skrev du egentlig en bok om å bli gammel?

-Jeg følte behov for å oppsummere en del tanker om livet. Jeg må jo også si at det er skrevet lite om temaet.

-Er det fordi alderdommen er et slags tabu?

-Det kan virke slik. Det snakkes lite om å bli eldre til tross for at det jo angår oss alle. Å bli eldre er i seg selv ikke ille. Det innebærer en del begrensninger, men har også mange muligheter. Slik er det med alle aldre. Det som er ille, er følelsen av ikke å være med lenger. Se deg omkring. Hvor ofte ser man en eldre kvinne som programleder på TV? Hvor ofte brukes de som kilde i Dagsrevyen? Når det skrives om eldre i avisen, er det ofte som case for en reportasje om dårlig eldreomsorg. Jeg mener det er et stort tap for samfunnet at man ikke i større grad verdsetter eldres erfaring og klokskap.

-Er ungdomsdyrkelsen blitt verre enn før?

-Det ser slik ut. I enkelte banker defineres alle over femogførti år som seniorer. Ta Regjeringen. Det er vel bare en av statsrådene som er over femti.

Å skrive denne boken har vært en spennende prosess. Jeg fikk god hjelp av to venner. Vi møttes regelmessig og snakket om de forskjellige emnene. Ettersom temaet er så allment, var det svært nyttig å ha noen å kaste ball med.

-Fant dere ut mye nytt?

-Noe av det viktigste er at vi ikke stopper å utvikle oss mentalt selv om vi blir eldre. Dette er faktisk vitenskapelig dokumentert, sier Heiberg. Hun trekker frem pioneren Sol Seim som fulgte en gruppe mennesker fra de var 13 til de var 68 år - og som selv var en respektert forsker til hun var langt over åtti.

-Det ble helt James Bond
-Men det er med hjernen som med alt annet i kroppen, den må brukes for å holdes i form. Å sette seg ned med hendene i fanget er farlig.

Sitter du forresten bra? Vil du ha kaffe eller te?

Heiberg henter rause kopper med dampende, nytrukket te. Jeg kommenterer et vakkert asiatisk bilde på veggen. Det er håndbrodert med bitte små sting. Astrid Nøkleby Heiberg fikk det fra myndighetene i Nord-Korea da hun var president i Det internasjonale Røde Kors.

-Jeg er heldig som har fått lov til å oppleve så mye! Det var ingen selvfølge at jeg skulle bli politiker og gjøre karriere. Verken min mor eller hennes jevnaldrende venninner arbeidet utenfor hjemmet, og jeg hadde ingen forbilder i så måte, sier Heiberg som startet på medisinstudiet etter examen artium. Hun var tobarnsmor og overlege på en psykiatrisk institusjon da hun i 1981 nærmest ble kastet inn i politikken.

-Det var under stortingsvalget i 1981. Jeg og mannen min gikk på den nye James Bond-filmen. For Your Eyes Only. Vi var sammen med våre venner Leif Arne Heløe og hans kone Berit som jeg samarbeidet med om et forskningsprosjekt. Det hadde vært snakk om at han kunne komme til å bli statssekretær i Sosialdepartementet. Jeg spurte om det i så fall kom til å bli omkalfatringer på Odontologisk institutt der han var professor. Han svarte med å spørre om jeg kunne tenke meg å bli statssekretær hvis han ble sosialminister. ..

Slik gikk det, som kjent, og psykiateren ble kastet inn i en fremmed verden, som hun skriver i boken: Etter dette ble det helt James Bond. Men noe så spennende kunne jeg ikke takke nei til.

Det Astrid Nøkleby Heiberg hadde trodd skulle bli en snarvisitt i politikken, ble til fire år som statssekretær og deretter fire år som stortingsrepresentant. Drivkraften var ønsket om å få lov til å påvirke samfunnsutviklingen. Å bli stortingspolitiker var å få ”gullnøkkel til samfunnet.”

Sytekulturen
Etter fire år som stortingsrepresentant for Høyre, gikk Astrid Nøkleby Heiberg tilbake til sitt arbeid som psykiater og professor i psykiatri. Men det tok ikke lang tid før det kom nye spennende tilbud. I 1993 ble hun president i Norges Røde Kors. Fire år senere ble hun valgt til president i organisasjonen internasjonalt.

-Det har vært enormt interessant, og jeg har store problemer med å trekke frem èn opplevelse som har gjort inntrykk. Men noe av det sterkeste jeg har opplevd var da jeg møtte en bestemor i Zimbabwe. Hun tok hånd om åtte barnebarn. Foreldrene deres var døde av AIDS. Også noen av barna var smittet. Du vet, det finnes ingen ting å si i en slik situasjon. Men den typen opplevelser setter helt klart ens eget i perspektiv. Jeg har nok enda mindre sans for den norske sytekulturenn enn før. Vi har verdens beste helsevesen, det er absurd å klage...

Det ringer på døren. Det er ikke journalister denne gangen, men to fra Jehovas vitner. Det klarte ikke å overbevise den nøkterne psykiateren.

-Hvor var det vi var?

Sulten på livet
Som pensjonist vil Astrid Nøkleby Heiberg trene på å bli et lekende menneske.

-Jeg har alltid vært sulten på livet og likt å oppleve ting. Jeg håper at jeg har mange spennende opplevelser til gode. Om noen dager reiser vi på ferie til St. Petersburg sammen med Stortingets seniorer. Jeg gleder meg.

Det er jo en av de positive sidene ved å være pensjonist, at man kan reise på ferie når man måtte ønske. Men jeg må jo si at om jeg hadde vært bare pensjonist uten en fot i yrkeslivet, tror jeg etter hvert jeg kunne komme til å få en følelse av at ”når er egentlig ferien ferdig?” At man ikke får lov til å fortsette å arbeide etter en viss alder, er meningsløst. Selv om det sikkert er godt å bli pensjonist for dem som har hatt et tungt og strevsomt arbeid.

Aktiv
Selv har Astrid Nøkleby Heiberg fått beholde sin professortittel og et kontor på Universitetet i Oslo, der hun tar imot pasienter en gang pr. uke. Men om ett år er det slutt. For norske leger har, i motsetning til kolleger i en del andre land, ikke lov til å praktisere etter at de har fylt 72 år.

Likevel blir Heiberg neppe arbeidsledig med det første. Hun har sagt ja til spennende styreverv og er blant annet med i styrene for henholdsvis Norsk Institutt for Kulturminneforskning, Komiteen for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeid, Norske Unesco og den regionale komiteen, som skal vurdere de etiske sidene ved ulike medisinske forskningsprosjekter.

-Man må våge å si ja når det byr seg en sjanse. Selv om man ikke er spesialist. Jeg hadde ikke så mye greie på politikk da jeg ble politiker. Men man kommer langt med sunt folkevett.

-Har du noen råd til medsøstre som ønsker å mestre aldringen like bra som deg?

-Ikke se på det å bli middelaldrende og eldre som noe negativt. Har du plager i forbindelse med menopause, finnes det medisinske hjelpemidler. For øvrig er årene fra man runder førti -femti en mulighet til å realisere drømmer ettersom man ikke lenger har små barn som krever en.

Og man må for guds skyld ikke slutte å gjøre ting selv om man blir eldre. Enten det er å svømme, ha sex eller ta ordet i forsamlinger.

Det kan være riktig bra å være en gammel dame. Men husk på disse tre tingene: Fortsett å være aktiv. Vær engasjert. Ikke brekk beina.